Stig LA7JO og Johnny LA5IIA på biltur i Afghanistan
”Langs hver en vei….”
Om det var trønderbandet ”Gluntan’s” gamle slager som inspirerte oss er uvisst, men iallefall befant vi oss i Afghanistans ødemark med HF-radio tilgjengelig. Hva var vel da mer naturlig enn å benytte sjansen til å gi lyd fra seg på lufta?
Hva gjør man i Afghanistans ødemark?
På slutten av 80-tallet stiftet undertegnede bekjentskap med Stig LA7JO og hans imponerende QTH like utenfor Trondheim. En felles interesse for antenner, DX og contesting var bakteppet. Om noen den gang hadde sagt at vi 15 år senere skulle reise rundt sammen i Afghanistan og håndtere pile-up fra bilen, hadde det avstedkommet høylytt munterhet.
Tilfeldighetene ville det annerledes. Med diverse studier tilbakelagt, noen år med utenlandstjeneste for Forsvaret, jobbing for internasjonale organisasjoner etc, oppdaget vi en dag at begge var å finne på UNICEF’s lønningsliste. Jeg var på vei til Afghanistan som ansvarlig for deres telesystemer, mens Stig flyttet til Nepal. Som hovedansvarlig for organisasjonens telesystemer i region Sør Asia ble han altså min faglige foresatt. Bedre utgangspunkt for et profesjonelt og godt samarbeid kan vel knapt oppdrives.
Med jevne mellomrom inspiserer Stig telecom installasjoner, operasjonsprosedyrer, opplæring av personell, etc i de forskjellige landene i regionen. Og turen var kommet for å la Indian Airlines frakte ham fra Katmandu via New Dehli til Kabul. Som ansvarlig for hans besøk, hadde undertegnede satt sammen et program som inkluderte visitter ved våre kontorer i Mazar-i-Sharif, Kunduz og Jalalabad. Ingen tid for hvile – her skulle inspiseres!
Med komfortabelt sete og aircondition
Siden flyavganger, forhold på flyplassene generelt samt andre sikkerhetsmessige forhold fremdeles er noe ustabile, valgte kontoret i Kabul bilen som vårt fremkomstmiddel. På denne måten ville vi kunne inspisere to kontorer i nord samt ett kontor i øst i løpet av få dager. På denne tiden var hovedveiene mot nord definert som ”low risk area” og dermed farbare uten væpnet eskorte, mens turen til Jalalabad fremdeles krever slike sikkerhetstiltak.
En nyankommen ”Regional Telecom Officer” mumlet noe i skjegget da han ble fortalt at avgang mot nord skulle skje kl.0600 neste morgen. Ikke desto mindre ville vi på denne måten rekke frem til Mazar-i-Sharif samme ettermiddag og fremdeles ha tid til å inspisere.
Når man skriver slutten av juli og befinner seg i Afghanistan, steiker sola nådeløst fra høyt på himmelen. Kabul ligger 1880 moh og byr på rundt 40C, mens de lavere områdene i nord gjerne ligger minst 10C høyere. På veien mot nord passerer man dessuten sagnomsuste ”Salang Tunnel”, altså en tunnel – 3600 moh – oppe i fjellpasset kalt ”Salang”. På mange måter en fantastisk naturopplevelse, selv med vei (og tunnel) standard langt fra det leserne til daglig befatter seg med.
Ved slike ”road missions” stilles en rekke krav til sikkerhet og kommunikasjon underveis på ferden. Blant annet skal minst to kjøretøyer utgjøre oppstillingen, ekstra drivstoff tas med, mat og drikke for alle i to døgn medbringes, HF-radio,
”VHF-radioer og satelitt-telefoner benyttes, osv. For å holde styr på dette utnevnes en ”mission team leader”, og denne gang var undertegnede beæret med tittelen. Et slikt tyngende ansvar krever selvsagt en god sittestilling og et behagelig inne-klima. Dermed ble team leader plassert i en velutstyrt Toyota Landcruiser, mens Stig måtte ta til takke med en litt mer sparsomt utrustet Hi Lux. Dette ble selvsagt ikke et tema for debatt underveis.
Alfa Kilo Charlie Mobile
Et felles standard system for HF/VHF/UHF kallesignaler og operasjonsprosedyrer benyttes i alle FN’s organisasjoner, deriblant UNICEF. Noe av vårt oppdrag var å teste rekkevidde, dekningsområde, bruk av riktige prosedyrer etc underveis på turen. Vi brukte mye tid på å utveksle signalrapporter med andre kontorer og kjøretøyer i Afghanistan, i tillegg til enkelte kontorer i utvalgte naboland.
På veien fra Kabul mot Mazar-i-Sharif passerer man alle typer av landskap og topografi. Dette gir en utmerket anledning til å sammenligne frekvenser, tid på dagen og signalstyrker opp mot hverandre. Dermed ble mye nyttig materiale samlet inn underveis.
Foruten det interessante i selve jobben som utføres byr en ”road mission” på den afghanske landsbygda på fascinerende opplevelser. En klisjé som ofte benyttes i reiseskildringer er at tiden skrus tilbake. Om det er noen steder på kloden en slik klisje trygt kan benyttes, er det akkurat her. Og felles for alle utflukter undertegnede har vært med på er den velkomst og gjestfrihet man alltid blir møtt med av lokalbefolkningen.
Nordmenn som klager på været
Etter ankomst Mazar-i-Sharif jobbet to bleike nordboere – som så absolutt begge foretrekker en tilværelse i skyggen – utendørs i to timer i solsteiken. Av våre lokale kolleger ble vi fortalt at gradestokken viste 45C i skyggen. Sånn sett foretrakk vi kanskje ikke skyggen uansett?
Neste dag viste Kunduz seg fra en enda bedre side: 48C! Og atter en gang sprang to svette nordmenn rundt med våkent blikk, notatblokk og digitale kameraer for å dokumentere tingenes tilstand. I slike stunder blir kjøleskapet inneholdende kildevann på flaske en sann venn.
Dog blir man utrolig effektiv med arbeidsoppgavene under slike forhold. Aldri så galt osv…
En punktering til besvær?
Med HF radio i begge kjøretøyene, bestemte vi oss neste morgen for å forsøke litt amatørradio på vei mellom Mazar-i-Sharif og Kunduz. Ferden gikk med andre ord østover. Med et relativt flatt landskap var forhåpningene absolutt til stede for respons fra omverdenen. Radioen i et av kjøretøyene ble omprogrammert til bruk på amatørradio frekvenser og et håpefullt ”CQ 20 meters” transmittert. Denne dagen var forholdene dessverre ganske dårlige, og responsen deretter.
Men vi ga så absolutt ikke opp, og nytt forsøk fant sted dagen etter på vei fra Kunduz til Kabul. Nå fikk vi mer enn nok respons, og mange var tydeligvis interessert i å få kontakt med vår ”ekspedisjon”. Vi byttet litt på radiokjøringen underveis; en av oss måtte jo holde kontinuerlig kontakt med UNICEF kolleger på den andre HF’en.
Midt i den heftigste pile-up’en punkterte kjøretøyet til Stig. Våre dyktige s jåfører Humayoon og Popal skiftet raskt til reservedekk, og etter ytterligere en halvtime langs landeveien fant vi en mann som faktisk kunne bøte bildekk! Selv etter nesten ett og et halvt år i dette landet, slutter jeg aldri å bli imponert over afghanernes kreativitet og pågangsmot.
Dette ga oss en beleilig pause til å intensivere radiokjøringen. T68G/M var tydeligvis meldt på diverse DX-cluster og vi storkoste oss der ute i ødemarka. Noen nysgjerrige blikk fikk vi også fra forbipasserende og de som hadde rastet like bortenfor oss. Lokal te, som tradisjonelt skal drikkes ved alle gode anledninger, ble inntatt av vårt ”publikum” mens høyttaleren formidlet et aldri så lite kaos.
Spesielt hyggelig var det for Stig å bli oppropt av John / SM3BCZ, som har vært en god venn i mange år, både på lufta og i det virkelige liv. Ellers var mange europeiske land representert i loggen, men dessverre ingen LA’s. Det kan virke som om våre naboland er mye mer aktive på HF enn det vi i Norge er. Etter å ha kjørt endel pile-up fra utlandet ser jeg alltid underrepresentasjon fra hjemlandet i loggen, selv om antall radioamatører og nordlys-aktivitet tas i betraktning.
HF radio i FN
Flere forskjellige produsenter av HF transceivere er benyttet opp gjennom åra av FN’s organisasjoner. Imidlertid har man i den senere tid vektlagt enkelt grensesnitt, driftssikkerhet og pris større betydning. Man har nå en tilnærmet standard for utrustning både for basestasjoner og mobile installasjoner, noe som igjen forenkler den tekniske oppfølgingen, deleleveranser samt opplæring av eget personell. Ikke minst drar man stor nytte av et faglig samarbeid organisasjonene imellom.
I områder hvor det kreves et visst beredskapsnivå er HF et absolutt krav. Dette i henhold til et spesifikt regelverk som skal ivareta personellets sikkerhet. For en radioamatør er det helt nødvendig å minne seg selv om at kollegene i FN ofte ikke har den bakgrunn som skal til for å håndtere tekniske innretninger som en selvfølge. Nettopp derfor er det enkle grensesnittet av største betydning, og transceivere fra vår amatørradio-verden totalt ubrukelige.
En standard HF radio i UNICEF i dag har 400 kanaler (typisk 30 i bruk), 125W output, selective call (akkurat som på en vanlig telefon slår man et nummer til en bestemt motstasjon), emergency call (automatisk oppringing til sikkerhetspersonell ved å trykke en bestemt knapp), USB/LSB/AM, voice/fax/data, scanning, easytalk (auto DSP for støyreduksjon), etc. De programmeres i henhold til en felles frekvensplan for FN i det respektive land av eget telecom personell, og kun et fåtall operasjoner er nødvendig fra brukers side for å utnytte applikasjonene.
Med andre ord; for den som tror at HF radio er på vei ut……det finnes en verden utenfor radioamatørenes rekker som benytter dette frekvensspekteret som aldri før, og som vil gjøre det i overskuelig fremtid. Det er driftssikkert materiell, man har egen råderett over utstyr og eter og den vil tjene som kommunikasjonskanal uansett situasjoner som måtte oppstå i området. Hvor enkelt er det vel ikke å koble ned mobilnettet? Eller for en leverandør av satellittforbindelser å blokkere din samtale?
Striskjorte og havrelefse
Tittelen på avsnittet må i aller høyeste grad tolkes i overført betydning. Men i alle tilfeller er vi begge vel tilbake i vante omgivelser. Stig opererer jevnlig som 9N7JO fra Katmandu, mens jeg frekventerer båndene som T68G i ledige stunder. Dessverre er arbeidsmengden særs stor til tider, og aktiviteten lider naturlig nok under dette. Årsaken er selvsagt at vi begge arbeider i et område med stor aktivitet fra UNICEF, og støtten i form av telecoms vil gjenspeile dette.
Leseren kan jo trekke sine egne slutninger når en strabasiøs tur i Afghanistans ødemark oppleves som et kjærkomment avbrekk…..
Vi høres på lufta!
73 de Johnny – T68G / LA5IIA